Galleri

Lutdalens første vers

Det er slik en sang begynner, ordløse toner i en stillhet. Første ord på et blankt ark, en blyant skraper mot papir.
Det er slik et kjærlighet begynner, første følelse strekker seg mot deg og rører deg forsiktig ved kinnet. Du blunker.
Det er slik et eventyr begynner og alltid har begynt: Det var en gang i går, i dag og i morgen. 

Lutdalens sang begynte før verden var bevisst. Berget er gammelt, kanskje eldst i landet. Gneis som kneiser stolt med nakken. Men det er ikke dette verset vi vil skrive nå. Det kommer. Verset om berget kommer, og det gjør også verset om fuglene, om dyra, om insektene, om plantene og trærne, om setervangen og om husmannsplassen i denne dalen, som for oss er et eventyr, en historie som ikke slipper taket før vi har utforsket hver eneste bokstav, hvert eneste ord, hver eneste setning. 

Dette verset handler om en elg i middelalderen. En staselig elgokse med mangetakket gevir og skinnende pels. 

Lutdalen er nå en del av Haukåsen verneområde. Det føles vilt og forlokkende.

Han hadde levd i ganske mange år nå, han visste ikke helt hvor mange somre han hadde sett, men han kjente igjen lukten av regnskyer, han kunne føle den første høstvinden, han visste hvor bladene med den søteste smaken vokste til enhver tid, han visste hvilke trær det var best å klø seg på, og alt dette kan en ikke lære på en-to-tre. Du trenger noen år på å skaffe slik erfaring. 

Akkurat nå nøt han våren, han nøt å kjenne kreftene komme tilbake etter en lang vinter, han nøt å spise alle de velsmakende plantene han kunne finne. Han vandret steder han ikke hadde vært siden før snøen kom, han gikk langs sprudlende bekker og over åpne myrer. Utpå ettermiddagen kom han til en smal dal, den menneskene etter hvert ville kalle Lutdalen. Den var mørk, sola kom ikke ofte ned hit, men elgen gikk langs dalsiden i et tråkk han hadde gått mange ganger før – det var en av hans favoritter. Mosen var myk under klovene. 

Brått stoppet han. Noe var annerledes. Noe ubestemmelig. En lukt som kilte i nesen. Den var ikke ubehagelig, den var… den var ukjent. Sakte gikk han fremover, med hodet høyt hevet, på sporet av dette spennende, dette fremmede. 

Steinene som ligger så pent på rad mener Byantikvaren er et mulig ledegjerde til en fangstgrop. De har varierende størrelse, fra 10×10 cm til 50×50 cm. Fangstgropen ligger til venstre i bildet.

Han hadde aldri falt før. Han hadde aldri mistet fotfestet. Ikke som han kunne huske. Og nå skjedde begge tingene på en gang. Han tråkket i luft, og deiset ned i et hull. 

Det neste han husket var redsel, så panikk. Han kom ikke opp igjen. Så husket han utmattelse. Overgivelse. Det siste han så var et ansikt. Mørke øyne smilte, stemmen skar i ørene, i et slags signal, han så noe skarpt i hånden, han så møkkete negler, han så røde dråper og syntes de så ut som kveldssolen. 

Denne fangstgropa er det tidligste tegn til mennesker i Lutdalen – som vi vet om. Den er fra middelalderen. Byantikvaren betegner den som en grop med bolleform, med svake voller rundt det hele. Som dere ser er den rast sammen, hvor mye vet vi ikke, men jordsmonnet er fin, humusholdig silt/sand, så det er ikke så rart. Den har en ytre diameter på 5,4 meter, indre diameter på 2,6 meter, og en dybde på 0,8 meter. Fangstgroper var ikke nødvendigvis runde, de kunne være ovale eller firkantede også, med en annen form i bunnen for å gjøre det enda vanskeligere for dyret å komme opp. Den var belagt med stokker, og til slutt ble hullet dekket til, slik at dyret ikke så den før det var for sent. Detaljer finner du i Kulturminnesøk, her

Vi fant ikke bare jakthistorier, vi fant også vaskeekte kråkesølv, eller muskovitt, hvis vi ikke tar feil. Vi har en drøm om å gå i denne dalen sammen med en geolog, en som vet hva han/hun ser, og kan fortelle oss nok til at vi kan skrive det verset. Og vi vet at det er funnet et fossil her – en orthoceras, en blekksprut, som visstnok finnes i Oslofeltets ordovisiske karbonatbergarter. Vi vil gjerne forstå akkurat hva det er vi her sier.

Vi ønsker oss også en tur hit sammen med en moseroter og planteelsker, en vårdag hadde kanskje vært best? For det er enda et vers at Lutdalens sang, og bjørnemosen er forsanger.

Vårt tredje ønske er å møte en som kan fortelle oss hvordan denne veien ble bygget, og en som kan hjelpe oss å finne spor etter mennesker i dalen. For de finnes.

Her, for eksempel. En lager jo ikke hull i stein for moro skyld? Eller?

Denne gangen fikk vi ingen bilder av fugl, men vi vet at Lutdalen er et populært sted for blant annet nøttekråker. Så vi ønsker å ha med oss en ornitolog på tur – er det deg?

I bunnen av Lutalen har det vært hogd mye, hogd og plantet. Men det er også en spennende myr. Noen som kan ta en myrprøve?

Og om en historiker vil saumfare kirkebøker, pantebøker, branntakster og annet med oss, vil vi veldig gjerne kartlegge Lutvangens historie som seter og senere husmannsplass, og plassen Lutdalens historie så langt tilbake vi bare greier.

For det finnes skatter her.

De finnes langs denne bekken, øverste del av Ljansvassdraget. Noen ganger renner den stille.

Noen ganger er den yr. Uansett hvilken form, er den like magisk. Både elva og dalen den har skapt.

2 thoughts on “Lutdalens første vers

  1. Takk igjen for en flott fortelling og flotte bilder. Lutdalen er helt magisk. Trolsk og vakker og dere får det frem på en spennende måte.

Legg igjen en kommentar til SostrenePihlDetErOssDet Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.